Aleksandra Wilkus-Wyrwa

Affiliering (affiliation): Adam Mickiewicz University, POL

Abstract:

Barsel – ikke noe å le av, eller?

Humor i Kristin Storrustens diktsamling «Barsel» (2017)

Fødselen er en av de mest elementære opplevelsene som fins, det er jo her våre historier får sin egentlige, fysiske form. Og selv om ikke alle får erfare det personlig, er barselen noe gjenkjennelig, noe de fleste – direkte eller indirekte – kan relatere seg til. Uten tvil er dette også et svært intimt emneområde som i de siste årene har fått en fremtredende posisjon i det nordiske litteraturlandskapet. Vi snakker her om den såkalte barsellitteraturen, romaner og dikt om foreldreskap, morskap, om store forandringer i en privat forstand som nå blir en del av det offentlige. Motivet er kanskje ikke særlig nytt, men antall skjønnlitterære bøker fra de siste årene der dette emnet står sentralt, har i alle fall resultert i en «barselbølge»-debatt blant de norske litteraturkritikerne.

Denne typen litteratur preges av en sterk tilbøyelighet for eksponering av virkelige forhold, inkludert alle skyggesider knyttet til livet med småbarn. Den idealiserte offerrollen som mor, noe ikke minst feministisk litteraturkritikk har prøvd å gjøre et opprør mot, erstattes med beretninger om bl.a. barseldepresjon og fysisk eller psykisk utmattelse. Kristin Storrusten er riktignok ikke den første som benytter seg av lyrisk form for å fortelle om sine foreldreerfaringer, men hennes debutsamling Barsel (2017) regnes som en bestselger og foreligger nå i flere opplag.

Det ser ut til at nøkkelen til å forstå Storrustens suksess ligger i det komiske som manifesterer seg på minst tre plan – formelt, semantisk og visuelt. Det komiske, her brukt som et paraplybegrep, omtaler jeg hovedsakelig i et leserperspektiv, altså med tanke på de humoristiske grepene som skaper en komisk effekt. Mottakerens latter blir derfor til en estetisk kategori som i dette tilfellet bygger på Storrustens mangfoldige bruk av motsetninger. Flere teoretikere har nemlig påpekt at motsetninger er en bestanddel av det komiske, og John Morreall hevder ellers at vi reagerer med humor mens vi erfarer fornøyelse når samfunnets mentale forventninger møtes med det motsatte. Kristin Storrusten stiller nettopp opp forventingene til morskapet imot det virkelige. På den ene side travesterer hun til en viss grad denne opphøyde erfaringen ved hjelp av språklig ironi og svart humor, hun skriver lyrikk fylt med et enkelt, hverdagslig språk og overraskende former, noe som bekrefter at det estetisk komiske i seg selv kan være en form for samfunnskritikk. På den annen side kan hennes diktsamling spille en integrerende rolle fordi det komiske – i tråd med Kazimierz Żygulskis refleksjon – har evnen til å forsterke fellesskapskjensle i en gruppe utsatt for lignende utfordringer. Det er kanskje en av grunnene til at Storrustens Barsel blir mottatt med så stor entusiasme, for det å innse sine egne og de andres svakheter og omsider være i stand å le av dem er en frigjørende opplevelse, akkurat som renselse.
 

Om (about):

Aleksandra Wilkus-Wyrwa, ph.d. – nordist med spesialisering i norsk litteratur ansatt ved Institutt for skandinavistiske studier (AMU) i Poznań. I 2018 disputerte hun ved Adam Mickiewicz Universitetet og Universitetet i Agder med avhandlingen om gjendiktninger av polsk lyrikk til norsk (Forfatterens individuelle estetikk i gjendiktning: Wisława Szymborska og Czesław Miłosz i norske oversettelser, Peter Lang 2019). Bortsett fra moderne norsk litteratur rommer hennes interesseområder skjønnlitterær oversettelse, minneforskning, tverrfaglige litteraturstudier, intermedialitet og polsk-norske relasjoner innen kultur og litteratur.